Majoren

Det var ei av disse forskrudde årstidene. Alle kjenner den vel, årstida som ligger midt imellom sommeren og høsten. Med en underlig temperatur og et nattemørke som senker seg som et teppe når tida plutselig er der.

For oss som bodde på den gamle husmannsplassen var denne årstida spesiell utenom det vanlige spesielle. Bare det at det var en gammel husmannsplass i en moderne storby gjorde livene våre særegne. Ei lita hytte mellom moderne blokker fra trettitallet. Ingen så plassen der den lå i en bakgård, men det var et yrende liv der på sin måte.

Jeg bodde i ei blanding av kott og leilighet. Det var så lavt under taket at jeg kunne skalle hodet opp i det når jeg sto opp om morran. Kameraten min bodde i skjulet eller uthuset eller hva det nå var. Det var i alle fall der doen lå. Utedoen som de tømte en gang hver fjortende dag. Eller var det hver uke. Det lukta i hvert fall ille hos ham i de varmeste sommerdagene. Han hadde kjøkken vegg i en tynn plankevegg med dassen.

Det var altså somhøst. Det var denne merkelige årstida da mørket var mørkt og dagene var gylne. Og naboen hadde surra inne hos seg sjøl heile dagen. Han hadde presentert seg som kunstner da han flytta inn. Faktisk sett var han vel ikke kunstner når alt kom til alt, men lausarbeider eller helst ingenting. Lausarbeider sto det på døra.

Vårherre kasta sekken over hodet på oss som bodde i Oslo. Bare noen timer tidligere hadde vi sittet på Herregårdskroa. Bare noen timer tidligere hadde jeg tusla rundt og kost meg i varmen fra sola. Men Vårherre med sekken kom irriterende punktlig.

Jeg må jo innrømme at jeg lurte fælt på hvorfor kunstnernaboen min ikke hadde vist seg utafor døra den dagen. Men jeg satt i grunnen og hygga meg med ei flaske Tequila, så hvorfor skulle jeg plage naboen.

Nok om det, tida kom da jeg hadde opparbeida meg nok rus til å oppsøke eremitten i uthuset. Selskap skal en ikke kjingse av.

Det var kolmørkt ute. Men lufta var som lunka vatn. Jeg kryssa gårdsplassen og banka på. Tequilaflaska i den ene handa og masse pisspreik i kjeften. Som vanlig klirra det i flasker der inne. Ingen uvanlige lyder, altså, så jeg roa meg ned. Ingen grunn til engstelse for hvorfor han ikke hadde vist seg tidligere den dagen.

Han virka opprømt da han åpna døra og så at jeg sto der og var klar til dyst. Det var nesten som han trakk meg inn da han ivrig fortalte meg at han hadde noe å vise meg.

Og hvilket herlig syn.

Det var dette bildet, da. Hvordan skal jeg kunne forklare det. Førsteinntrykket av stilen alene ga meg en fornemmelse av at jeg sto ovenfor stor kunst. Av en eller annen grunn hadde kunstneren truffet det ideelle forholdet mellom farge, form og innhold.

Fargene var grønne. Alle varianter av mørke grønne farger. Det var et naturlandskap. Et militært naturlandskap i trolske og surrealistiske former. En underlig gripende opplevelse i det halvmørke rommet det var plassert i.

Han var i ferd med å legge det første laget med ferniss. Ville gjøre bildet dusere, kanskje enda litt mer flytende i formene enn det allerede var. Jeg var enig med ham. Litt til, bare.

Jeg satte meg ned ved bordet der buret sto. Buret hvor de hvite musene holdt til.

Hvor var de kommet fra? Musene? Jeg kunne ikke riktig huske, men ble sittende å fundere på det samtidig som jeg supte av flaska og fulgte med mannen med penselen og det første laget med ferniss. Sånn jeg husker det nå, så hadde de alltid vært der. Men det hadde de jo ikke.

Og på den annen side, hvor var musene?

Det var i grunnen da jeg oppdaget at han sto og snakket med meg. Jeg har aldri forstått meg på malerkunst, men jeg visste det var noe de kalte ferniss og jeg visste sånn omtrent hva det gikk ut på. Og det var da han holdt på med denne prosessen han snakket til meg. Samtidig som jeg oppdaget at han sto og drakk vin. Alle store malere drikker vin.

For musene hadde rømt. De hadde stukket av. Forlatt buret. Eller rettere sagt, han hadde latt dem forlate buret fordi han mente det var til deres eget beste. Eller det var mye bedre eller mye hyggeligere for de hvite musene å leve et fritt liv utenfor stengslene. Der de kunne leve sitt eget liv i frihet.

Det var først etterpå han hadde kommet til å tenke på at hvite mus kanskje ikke er sterke nok til å greie seg i den ville norske naturen i Oslo-gryta. De var jo ikke skapt som de brune. Han var i det hele tatt litt opptatt av hvordan det skulle gå med dem når det ble kaldere i været. Når for eksempel vinteren kom.

Det var nettopp det den var i ferd med å gjøre.

Borte under kjøkkenbordet som sto støttet opp mot veggen, så jeg ei lita hvit mus. Av den døde typen. Den norske naturen hadde krevd sitt første offer, men jeg hadde ikke samvittighet til å fortelle naboen det.

Han var ferdig med strøket med ferniss, gikk to skritt tilbake for å beundre verket. Alle malere gjør det så sant de har litt respekt for seg selv og yrket sitt. Fornøyd kom han bort til meg og satte seg ned ved siden av meg. Med vinflaska i handa.

Det var med en viss sorg han oppdaget det samme som meg. Men han lot musa ligge der den lå.

Men det var kan hende den utløsende faktoren.

Han var nesten gråtkvalt da han tok til med å fortelle om sin elskede mademoiselle som hadde reist til Paris for å bo der et år og oppleve verdensbyen. Han hadde savnet henne voldsomt.

Så hadde dagen kommet for hjemkomsten. Det var i går. Hun hadde meldt sin inntreden i stakkarens liv på nytt. Hun skulle besøke ham i hans usle rede. Og han hadde gjort alt som sto i hans makt for å gjøre henne tilfreds med hjemkomsten.

Han hadde bygd en fransk restaurant inne i uthuset. En liten huk hvor det sto et bord med smårutet, rød duk og bak vegger med buete portaler. Et talgelys i ei tom rødvinsflaske og rød, dempet belysning. Og korgstoler.

Her måtte hun da like seg, mente han.

Men hva hadde skjedd? Det hadde blitt et helsikes spetakkel bare minutter etter den søte velkomst. Jeg aner ikke hva som skjedde. Men de møttes på gårdsplassen med klapp og klem og gikk hand i hand inn i restauranten. Sola varmet godt og jeg satt i bakgården. Som nevnt, det gikk bare noen få minutter, så kom hun springende ut, skrikende oppløst i tårer. Han etter. Som en gal voldtektsforbryter. Høyt flirende en rå latter jaget han henne rundt hushjørnet.

Vi tømte våre glass.

Og vi oppdaget samtidig den andre døde musa.

Selv i halv - eller skal jeg si trekvartmørket inne kunne jeg se at det skjedde noe med ham. Han var vill i blikket og siklet. Rødvin ble hellet inn, men noe rant igjen ut av munnvikene. Som en ekte inspirert kunstner tok han penselen fatt. Og gikk i gang med et nytt strøk ferniss.

Jeg mente det var det andre, men jeg kan ha tatt feil. Jeg syntes noe av det opprinnelige var i ferd med å viskes ut. Det ble enda mer mystisk og utflytende. Og i et kort øyeblikk mente jeg å se noe dukke opp og ut av den opprinnelige naturen.

Men jeg var i ferd med å bli gira. Jeg levde meg inn i strøkene som penselen foretok. Og følte kanskje at mademoiselle hadde satt underlige spor også hos meg.

Vi var ikke før ferdig med det strøket med ferniss før vi oppdaget nok ei død hvit mus. Det minnet oss om at vinteren var i anmarsj.

Da gikk vi løs på restauranten.

Jeg var jo bare en hjelper. En blå hjelper. Men gudene må vite at jeg kan rive franske restauranter. Sammen var vi uimotståelige. Men innerst inne visste vi jo at dette var til det gode. Vi rev ned for å bygge opp.

Når alt kom til alt var det jo bare bordet og korgstolene vi flatet ut. Portalene beholdt vi. For når interiøret i restauranten var slått til pannekakenivå, var vi helt utslitt og måtte sette oss ned for å fukte strupene ytterligere.

Vi hadde derimot fått et nytt inventar i uthuset. Ei himmelseng. Fantastisk. Og vi beundret møblementet.

For hva kunne vel ikke det brukes til? Vi lo våre hese lattere og tenkte nok vårt. Men mademoiselle hadde jo forlatt oss. Så latteren stilnet av.

Men det måtte jo bli en fantastisk lit de parade for døde hvite mus.

Ettertenksomt la vi et ytterligere strøk med ferniss.

Det kom ikke som noe sjokk. Heller tvert imot. Det var som et antiklimaks. Et drøyt minutt ble vi stående og betrakte det nye bildet.

Fram fra fernissen stirret et ansikt på oss.

Det var et nesten ondt ansikt. Et barbert hode. Eller muligens var det skallet. Med en kraftig nese, smale øyne og stram munn. En pensjonert major i den kokkelianske hær.

Jeg følte en enorm trang til å sove så snart ansiktet var borte. Satte meg ned på den nyervervede himmelsenga og glippet med øynene. Jeg la meg bakover og lukket lokkene. Myste opp og så naboen stå tenksomt foran fernissbildet der en militærgrønn natur motstridig skinte igjennom.

For å si det på en poetisk måte, det hvilte en aura rundt kunstneren, hans pallett og staffelier. En dis av overjordisk ynde. Eller var det bare et bedrag som delirium sto for? Det var i alle tilfeller en blanding av drøm og nattlig virkelig opplevelse. Jeg drømte på sett og vis at det skjedde, men jeg drømte det fordi det skjedde. Forstå det den som vil.

Det gikk på tiltroen til eget erfaringsgrunnlag løs. Jeg syntes så tydelig at jeg opplevde at jeg drømte at jeg virkelig så at dr. Jekyll og mr. Hyde var i rommet. På en måte, altså. En halvvill, rødvinsdrikkende kunstmaler som først og fremst la lag på lag med halvmatt blank lakk over et bilde som en gang hadde vært et grønt naturmaleri.

Og for hvert lag gikk han et steg tilbake for å se om effekten var som den skulle. Han ble aldri, aldri fornøyd.

Så var det øyeblikk da han fôr rundt meg som en virvelvind. Akkurat som en virvelvind, ja. Det var lyden av trær som knakk, og suset av noe infernalsk. Det var slike streker som en ser i tegneseriehefter. Streker som lager tornadobevegelser rundt personer og ting.

Og jeg våknet opp i noe som må ha vært noe slikt som ei tidsforskyving. På ett eller annet tidspunkt må det ha oppstått et hukommelsestap som gjorde at jeg våknet flere døgn senere.

For jeg lå faktisk talt i en kålrotåker. En kålrotåker inne i uthuset til naboen min. Det som forundrer meg mest i ettertid, er kanskje at jeg den gangen ikke ble forundret. Men det må jo ha vært litt av en jobb.

Hele golvet var brutt opp. Det var forresten opprinnelig ikke mer enn et jordgolv som det var lagt planker oppå. Men plankene var altså brutt opp og jordgolvet var atter kommet fram i dagen.

Jeg var forferdelig dårlig i hodet, det var fortsatt mørke natta rundt meg, og det var jo når alt kom til alt ikke en kålrotåker. Men jordgolvet lå nå en gang der foran meg, pløyd og fint, nysådd med kålrotfrø, skulle det vise seg.

Og over det hele en stolt kunstner. Med et triumferende glis midt i den skjeggete fleisen sto han der. Stor og tjukk med ei rødvinsflaske i handa. Det var en god gammel bondemann.

Ja, jeg hadde en viss fornemmelse av at han sto. Om det var i beruselsens bakevjer han sto eller om han virkelig sto, det vil jeg ikke ha sagt, for jeg var på ingen måte på høyde med situasjonen selv.

Det var et helvete på jord å komme seg opp fra det som en gang hadde vært ei himmelseng. Det verket på alle bauger og kanter. Men jeg stavret meg opp halvvegs i blinde. Holdt meg for her og holdt meg for der og sjanglet borti kunstneren også. Kanskje i håp om at han skulle ta tak i meg og holde meg oppe.

Men der tok jeg feil.

Jeg kom borti ham, men oppdaget at han sov. Og fortsatt kunne jeg ikke si om han sto oppreist eller hva han gjorde. Men jeg kom borti ham og han falt overende med et brak og ble liggende å snorke mellom kålrotfurer.

Men det verste sto igjen.

Som ved et slag ble jeg stående. Som ei saltstøtte. For ned fra veggen stirret et ansikt på meg. Det var grusomt og hånlig. Det var hardt og nådeløst. Det var naturlandskapet som nå helt og holdent hadde blitt til Majoren.